Ja, det knirker.

Gi folket hva folket vil ha, og det rakner. For fundamentet vi skal bygge på rakner nå sakte men sikkert, dessverre. Men slik er det og slik har det vært lenge nå.
Det har vært så opptatthet av å ha en såkalt folkekirke at grenser, normer og ord sakte men sikkert er blitt flyttet på, i gal retning. Vanner du noe ut mer og mer så fortrenges det opprinnelige og blir tilslutt usynlig, det er dette som har skjedd både utenfor og innenfor kirkeveggene.

Utenfor er kallelser stilnet og innenfor er kallet satt i gale perspektiver med ord som ikke lenger holder vann. Det blir ikke lenger kall, det blir reklame. All reklame sammensatt av mennesket inneholder kanskje snev av sannhet men ramler i stykker etterhvert av forskjellige menneskers mening og forståelse.

Det knirker i kirkeveggene ja. Kirkene er nå bare blitt mer og mer noe som serverer hva folket vil ha, det som klør i ørene, det som fenger, det som beveger. Og slik er det at alt vi mennesker bygger på og i oss selv er ikke holdbart. Intensjonene kan være gode og bygges rundt ivrighet og innsats men det etterlater seg ikke byggbart materiale. Hvor langt skal dette gå før det bare er kirkeskall i gjen?

Ordet må inn, igjen.
Det er kun Guds ord - hans hellige Ånd som kan bygge holdbart. Vi må lytte ordet og ikke våre meninger og det eller det. Ordet Gud har gitt oss er i bibelen og det er her utgangspunktet må være. Hvor langt ned skal alt komme før ordet igjen griper oss? Vi er på et synkende skip og det må erkjennes. Vi er nødt til å begynne redningsarbeidet, med Guds ord som lykt for vår vei. Går vi ikke Guds vei som er sannheten i Jesus Kristus så går vi feil og sitter oss bare mer og mer fast i gjørmen.

Kan vi lære å rope igjen?
Med hånden på hjertet og andre hånd på bibelen så må vi lære veien, igjen. Det er langt frem men veiviseren venter tålmodig på oss, vi må bare lytte, i stillhet. Han er der, kan vi se ham? Høre ham? Hver og en må begynne med seg selv. Du og. Og jeg.

**************