Gud gir oss ikke opp

Jeg var nett ferdig med bakstørn av leiligheten og lengtet litt etter pause, og ikke minst etter et glass iskaldt vann, - så kommer tankene til denne -

salme 42,2: Som hjorten lengter etter bekker med vann,
         lengter min sjel etter deg, min Gud.

Likheten her til hjorten er at jeg tørstet etter vann som kunne slukke mitt behov her og nå. Det fikk jeg. Vi er litt flinke her hos oss med alltid å ha en stor glassflaske med vann i kjøleskapet, og så er det bare å fylle på nytt vann når en nærmer seg bunnen. Så kaldt vann er alltid tilstede.

Å gå gjennom gjennom en dag uten at Guds ord svirrer gjennom meg eksisterer ikke, så også inn i dette, denne sammenligning av tørst etter vann og tørst etter Guds ord.

Gud gir oss hver dag det vi trenger til, det er noe kristne kan skrive under på. Så også her. Det er jo et fantastisk flott bilde vi her blir presentert med hjorten. Her i Norge tror jeg ikke hjorten lider noen nød angående vann. Men det er sikkert steder der hjorten lengter etter rennende vann. Og ordene - slik lengter min sjel etter deg, o Gud. Dette er ords gjennomstrømning i oss som vi bare kan takke for.

Det er denne sjels rop vi her kan se for oss, den rengjorte sjel som er badet i Jesu rettferdighet gitt oss av Gud, ja skjenket oss i en gave vi her på jord ikke fatter innhold av. Men den aning vi får er uendelig stor og gir oss mer enn vi trenger til.

For som hjorten får drikke av bekken og tørsten slik blir slukket, så er det for oss og, vi drikker Guds ord, det gjennomstrømmer oss og gir oss det vi trenger til. Gud vet alltid hva vi trenger.

Om vi ikke alle er med på at vi trenger vann for å overleve, så må vi ha det i annen form, f.eks gjennom mat. Vi overlever. Uten vann i en eller annen form går vi til grunne. Slik og med dette bildet salmisten gir oss, vi bare må ha Ordet fra Gud. Den hellige Ånd oversetter bibelens ord for oss og lar det bli vann for vårt hjerte. Vi får trøst, oppmuntring, ledelse og sannhet. Guds ord til oss i bibelen er som vannet for hjorten, liv givende.

Når mennesket tørster mer etter verdens rikdom så lukkes hjertet for kallet fra Gud. Jesus som redningsplanke oppdages ikke fordi en drikker av det vann som holder kroppen i live her på jorden, og ikke vil ha det levende vann fra Gud, Jesu forsonings verk på korset. Ordet om korset blir en dårskap og blir bare svevende diffust i det fjerne.

Gir Gud opp? Neida, og takk for det.

Hebreerne 4,12 sier oss: For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer.

Vi skal bare så, det er Gud som gir veksten. Der vi som kristne er trege og døve, der arbeider Guds hellige Ånd. Heldigvis. Gå til kilden og drikk, du vil ikke angre.

*************

Kirkevalget 2015

Kirkevalget 2015

Det er gjennomført og oppslutningen har vært større enn foregående valg. Dette er ikke helt overraskende for oss som har øyne til kirken.
Den store andel som etterhvert så intens ønsker seg inn i "kirkens varme" har mobilisert seg og fått med seg mennesker som ikke ser innenfor Guds ord, men som overlesses med at menneskers kjærlighet er så mye mye mer enn hva som sees og vises i kirken.

Deres syn på likekjønnede og den praksis som så utfordrende vises er ikke forenelig med bibelens ord. Hvordan dette omgås er ganske så utrolig, når rett blir urett og vise versa så er det mange blinde øyne ute i verden. Noe som og dessverre følger med i kjølvannet av syn er den  agresivitet vi blir vitne til. Hvor er så den store kjærligheten det ropes så høyt om?

Jeg er styggelig redd for at vi bare har sett begynnelsen på noe som lengre frem bare vil splitte mer og mer. Det som da kommer er enda mer forvirring, og mange sjeler vil bli forført i et navn som utvaskes.

Om jeg våger se ti år fremover så forvirres ikke jeg men jeg er nesten sikker på at andre kan tvile på hvor en går og til hva..

Ja, det knirker.

Gi folket hva folket vil ha, og det rakner. For fundamentet vi skal bygge på rakner nå sakte men sikkert, dessverre. Men slik er det og slik har det vært lenge nå.
Det har vært så opptatthet av å ha en såkalt folkekirke at grenser, normer og ord sakte men sikkert er blitt flyttet på, i gal retning. Vanner du noe ut mer og mer så fortrenges det opprinnelige og blir tilslutt usynlig, det er dette som har skjedd både utenfor og innenfor kirkeveggene.

Utenfor er kallelser stilnet og innenfor er kallet satt i gale perspektiver med ord som ikke lenger holder vann. Det blir ikke lenger kall, det blir reklame. All reklame sammensatt av mennesket inneholder kanskje snev av sannhet men ramler i stykker etterhvert av forskjellige menneskers mening og forståelse.

Det knirker i kirkeveggene ja. Kirkene er nå bare blitt mer og mer noe som serverer hva folket vil ha, det som klør i ørene, det som fenger, det som beveger. Og slik er det at alt vi mennesker bygger på og i oss selv er ikke holdbart. Intensjonene kan være gode og bygges rundt ivrighet og innsats men det etterlater seg ikke byggbart materiale. Hvor langt skal dette gå før det bare er kirkeskall i gjen?

Ordet må inn, igjen.
Det er kun Guds ord - hans hellige Ånd som kan bygge holdbart. Vi må lytte ordet og ikke våre meninger og det eller det. Ordet Gud har gitt oss er i bibelen og det er her utgangspunktet må være. Hvor langt ned skal alt komme før ordet igjen griper oss? Vi er på et synkende skip og det må erkjennes. Vi er nødt til å begynne redningsarbeidet, med Guds ord som lykt for vår vei. Går vi ikke Guds vei som er sannheten i Jesus Kristus så går vi feil og sitter oss bare mer og mer fast i gjørmen.

Kan vi lære å rope igjen?
Med hånden på hjertet og andre hånd på bibelen så må vi lære veien, igjen. Det er langt frem men veiviseren venter tålmodig på oss, vi må bare lytte, i stillhet. Han er der, kan vi se ham? Høre ham? Hver og en må begynne med seg selv. Du og. Og jeg.

**************